MENY
Pisse på strømgjerde

5. mars 2015 Kommentarer er skrudd av for Å pisse på strømgjerdet Views: 1935 Sikkerhet

Å pisse på strømgjerdet

«Went wokende wann, Wilip!» Tunga satt like fast som en danske på påskefjellet. Fristelsen ble for stor. Rimet på bilpanseret skulle bort – koste hva det koste ville. Jeg må ha sett ut som en krokbøyd bilmekaniker som skulle fikse noe på motoren, bare at panseret var lukket. Forbipasserende trodde vel enten at jeg studerte lakkens detaljer ekstra nøye, eller at jeg hadde et lidenskapelig og amorøst forhold til pappas bil der jeg sto med ansiktet limt nedi karosseriet.

Plutselig hører jeg at pappa kommer stormende ut. Lillebror hadde sladra. Men til min store overraskelse ble han ikke sint slik jeg hadde sett for meg. Spøkefuglen av en far satte seg i stedet inn i bilen, startet motoren og ropte «Skal vi kjøre oss en tur til butikken?» – og truet med å rygge bilen. Hånlatteren hans sitter fortsatt friskt i minne den dag i dag. Han ga seg imidlertid ikke der. Jeg så hvordan hjernen hans nærmest vridde seg i søken etter nye morsomheter. «Hvor lenge skal du fortsette å vaske bilen min med tunga di? Jeg tror den er Ren-ault!», sa han. Veldig morsomt … Bildet av meg (ja, han nølte ikke med å hente kameraet) trykt ned i et bilpanser er fortsatt en ytterst sentral del av familiealbumet og det første pappa sørger for å vise frem når jeg har damebesøk – med den samme hånlige latteren.

Barndommen min var full av slike opplevelser. Broren min og jeg gjorde mye dumt. Veldig mye dumt. Vi brukte for eksempel pappas klassiske vinylsamling som frisbee-er for å se hvor langt ut på jordet de kunne fly. Noen år tidligere var vi dessuten fast bestemt på å finne ut om det var praktisk mulig for Julenissen å ta seg ned gjennom pipa. Da var ikke tonen like lystig som med bilepisoden, verken hos pappa eller brannvesenet. Du kan trygt si at pipa fikk en annen lyd.

Sist nyttårsaften, denne gangen som godt voksne og med noen øl innabords, bestemte broren min og jeg oss for å tisse på et strømgjerde. Så barnslig, tenker kanskje du. For en briljant idé, tenkte vi. Bare et siste påfunn, for gamle dagers skyld. Vi har tross alt bestandig vært på jakt etter spenning – bokstavelig talt denne gangen. Og hvor vondt kunne det egentlig være? Etter mange år som fotballspiller tenkte jeg at det umulig kunne være noe særlig verre enn å få en ball i skrittet. Jeg skulle ta skammelig feil. For sjelden har noen sett en mann vri seg mer i smerter enn da 300 volt tok turen fra gjerdet, gjennom strålen og opp i mitt aller helligste. Broren min, som hadde startvansker på grunn av alle menneskene som så på, trakk buksesmekken godt igjen nærmest umiddelbart etter at ZAPP-lyden overtok for min selvsikre latter som jeg hadde hatt noen sekunder tidligere. Smertene ga seg ikke, og med flere mil til legehjelp, var jeg avhengig av legehjelp der og da. Problemet var bare at det kun var én lege til stede på nettopp denne nyttårsfeiringen – min egen mor. Pappa ergrer seg den dag i dag over at han glemte kameraet hjemme …

 

 

 

 

Kommentarer

kommentarer

Tags:,

Kommentarer er låst